Alenetanker en søndags kveld.

Dagene som går.

Det er så mye jeg skulle ha gjort, så mye jeg skulle ha lest og lært, og så mye jeg skulle ha sett og opplevd.
Jeg mener ikke med dette å si at alt dette "mye" snart er for sent...neida, inni meg er jeg fortsatt ung, "fremadstormende" og med alle muligheter foran meg...tror jeg og håper jeg.
Men jeg er femti  og litt +, og for å si det som det er,  jeg juger på alderen så fort jeg kan!!!
Jeg trekker ikke i fra veldig mange år, men sånn ca. 4-5 kan det nok bli...det kommer an på dagsform og setting.
Hvorfor?
Er det fordi jeg merker at dagene og ukene går fortere og fortere ?
Er det fordi jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor?
Kan det være fordi jeg ikke liker tanken på at  min kropp skal forfalle og forandres litt etter litt... 
eller er det fordi jeg ikke har funnet min soulmate, den eneste ene som kan gi meg følesen av "å ha kommet hjem".

Jeg har de siste årene sett og opplevd hvor fort livet kan forandres.
Et nært og kjært familiemedlem har fra å være mobil, selvstendig og sånn nogen lunde frisk, opplevd å bli det motsatte i løpet av timer. Og det vil vedvare livet ut.

Kanskje det er derfor jeg nå ønsker å realisere planer og "det jeg skulle ha gjort"...
veldig få om noen,vet hvordan og når livet tar en annen retning.
Det er viktig å leve mens en gjør det...eller har det.

Men tro nå ikke at jeg er deppa her jeg sitter og skriver, for det er jeg langt i fra.
Jeg er optimist, tror at våren er rett rundt hjørne, og ofrer ikke en tanke på at primstaven i dag melder at vi nå er akkurat halvveis i snømengden!!

Og det aller aller beste...det er veldig mange kjekke høye mørke menn å velge i på Møteplassen!!!
FREMTIDEN SER LYS UT, den blir hva jeg gjør den til !!!